For at Neva Masquerade skal være en så sunn rase som mulig, anbefales det at vi gjennomfører helsetester på våre avlsdyr. Testene vi gjør er: HCM- og PKD-skanning, FIV og FeLV   og blodgruppering.
Dessverre finnes det ikke noe helseprogram for rasen fra SVERAK.  

​

Nedenfor er informasjon om sykdommene det anbefales at vi tester mot. 

​

HCM - hypertrofisk kardiomyopati hos katter 

​

Pawpeds bruker HCM-Hypertrofisk kardiomyopati helseprogram på sibirsk katt og Neva Masquerade. 

Dette betyr at HCM-skanning anbefales ved ett års alder, deretter hvert år opp til 3 år, deretter oppfølging ved 5 og 8 år.

 

HCM, eller hypertrofisk kardiomyopati, er en arvelig sykdom. Det er den vanligste hjertesykdommen hos katter, og symptomene starter vanligvis ved 2 til 4 års alder. 

Symptomer kan også oppdages tidligere, spesielt hvis begge foreldrene hadde sykdommen. Hannkatter rammes oftere enn hunnkatter, og sykdommen forekommer både hos stamkatter og huskatter.

HCM er en sykdom som kan være vanskelig for eieren å oppdage. Symptomene kan være nedsatt appetitt, tretthet og kortpustethet. Den vanligste måten å mistenke sykdommen på er i forbindelse med den årlige helsesjekken når veterinæren lytter til kattens hjerte. Billyd eller uregelmessig hjerteslag kan høres, i så fall bør katten gjennomgå en ultralydundersøkelse av hjertet, hvor diagnosen kan stilles. Endringene i hjertet består i at hjertemuskelen blir tykkere. Det betyr at hulrommet i hjertet blir mindre og en mindre mengde blod pumpes ut i kroppen for hvert hjerteslag. Siden blodet skal transportere oksygen til kroppen, oppstår symptomer på dårlig oksygenering i form av dårlig energi og kortpustethet. 

Sykdommen kan også føre til at det dannes små blodpropper i hjertet og føres ut i kroppen. Når blodproppen setter seg i en smalere blodåre, ofte der kroppspulsåren deler seg til bakbena, gir det lammelser og smerter i ett eller begge bakbena. Dette kalles en blodpropp eller trombe. 

Fortykning av hjertemuskelen kan også skyldes høyt blodtrykk og/eller for høyt stoffskifte. Ved diagnostisering av HCM er det viktig å undersøke katten for disse tilstandene også. 

Dessverre kan du ikke kurere eller forhindre forandringen i selve hjertet, men du kan forhindre utvikling av blodpropp ved å gi blodfortynnende medisin. Hvis det er høyt blodtrykk eller høyt stoffskifte som er årsaken til fortykningen av hjertemuskelen, kan utviklingen bremses når disse sykdomstilstandene kommer under kontroll. Når en katt har blitt diagnostisert med HCM, bør den sjekkes omtrent hver sjette måned. Katter behandlet med blodfortynnende midler bør komme til sjekk en gang i året. 

Heldigvis kan de fleste katter som får riktig medisinering og regelmessige kontroller leve lange liv med sykdommen uten å lide av den.

​

KILDE: Blue Star

​

​

PKD-polycystiske nyresykdommer

PKD er en autosomal dominant nyresykdom. Noe som betyr at katten bare trenger å arve én kopi av det muterte genet for å ha PKD. Imidlertid kan den også arve den fra to foreldre med PKD. Tidligere trodde man ikke at disse kattungene overlevde.

Kattene er født med en rekke cyster på nyrene som verken kan være flere eller færre. Imidlertid vokser de med katten. Hvis de er mange og/eller blitt store, har katten nyresvikt. Cystene inneholder væske. Over tid kan cystene slå ut normal nyrefunksjon og øke abdominaltrykket

​

Symptomer på sykdommen er:

- Følelse av trykk/smerte i underlivet
- Nyrestein
- Nedsatt evne til å konsentrere urinen
- Hypertensjon
- UVI
- Hematuri
- Uremiske symptomer

​

PKD er ikke inkludert i noe rasehelseprogram ifølge SVERAK. Tidligere ble perseren hardt rammet av det. Sykdommen ble oppdaget i vår rase i januar 2019 og deretter ble startet en stor jobb blant oss oppdrettere i Sverige. Avlsdyr er anbefalt skal ultralydskannes. Avlsdyr som tester positivt kan tas ut av avl.

Underskriveren jobber aktivt med å kartlegge sykdommen i Sverige og har et åpent register for PKD-skannede katter. Der alle inviteres til å sende inn sine testresultater.

​

​

Kilde: Lennart Nilfors, Leg. veterinær,  Indremedisin

​

FIV – Feline immunsuppressivt virus 

 

FIV hos katter er et virus som har likheter med HIV hos mennesker. Viruset kan ikke bekjempes av kroppens immunsystem og før eller siden blir katten syk. FIV angriper kattens hvite blodceller, akkurat som FeLV (se nedenfor), og fører til svekket immunsystem. Symptomer sees oftere hos eldre katter, og FIV rammer menn oftere enn hunner. 

​

Symptoms 

Ettersom FIV svekker immunforsvaret, blir katten mer følsom for ulike infeksjoner og symptomene kan variere mye. 

Når katten først blir smittet, er det ikke alltid at dyreeieren merker noen symptomer hos katten. Katten kan imidlertid bli syk i en kort periode med feber og redusert allmenntilstand. 

Katten er så frisk i en periode, vanligvis flere år, før sykdommen bryter ut (sammenlign HIV og AIDS). 

Til slutt blir katten alvorlig syk av infeksjoner som normalt ikke ville ha rammet katten. Noen ganger kan katten bli symptomfri og deretter bli syk i perioder. Vanligvis har katten en tendens til å bli verre og verre. 

 

Symptomer kan f.eks. be: 

· Luftveisinfeksjon

· Betennelse i munnhulen 

· Slanking

·Diaré'

· Hudproblemer

·Forstørrede lymfeknuter 

· Svulster

 

Infeksjonsveier 

Viruset spres via spytt og blod og overføres oftest ved bitt fra en smittet katt. Noen ganger kan FIV også overføres via parring eller via livmoren til kattunger. Sistnevnte kan bidra til reproduktive problemer. Den største risikoen for at kattungene blir smittet er hvis kattemoren blir smittet under svangerskapet. 

Utekatter har størst risiko for å bli smittet ettersom de slåss med andre katter oftere enn innekatter gjør. 

 

Diagnose og behandling 

Antistoffer kan påvises ved hjelp av en blodprøve. En infisert katt bærer viruset med seg resten av livet, men det kan ta opptil åtte uker før antistoffene rekker å dannes. Ved mistanke om at den første prøven er tatt i det akutte stadiet av infeksjonen, kan det derfor være nødvendig å ta nye prøver litt senere for å utelukke FIV. Ettersom immunsystemet ødelegges hos infiserte katter, er det noen ganger ingen antistoffer igjen i blodet i de siste stadiene av sykdommen. Da er det heller ikke mulig å diagnostisere sykdommen ved hjelp av denne blodprøven. 

En smittet katt kan leve sunt i mange år før den blir syk. Hvis katten er diagnostisert med FIV, er det imidlertid svært viktig at katten holdes innendørs og ikke får møte friske katter for å unngå at smitten overføres. 

Det er også greit å unngå å stresse katten for å redusere risikoen for å utløse sykdom. 

 

 

FeLV – Feline leukemi virus 

FeLV er et virus som angriper benmargen og kattens hvite blodceller, som er kroppens forsvar mot ulike sykdommer. Fordi de hvite blodcellene er infisert, sprer viruset seg med blodet og infiserer andre vev i kroppen. 

Kattunger og eldre katter er mest følsomme. Mange katter motstår viruset takket være et effektivt immunsystem og kvitter seg med viruset i løpet av få uker/måneder. For de som blir syke, kan det ta måneder til år før katten blir syk og viser symptomer. 

​

Symptomer 

Symptomene kan deles inn i svulstsykdommer (blod-, benmargs- og lymfekreft) og sykdommer som gir svekket immunforsvar. Viruset kan også forårsake reproduksjonsproblemer. 

 

Symptomene varierer, men kan inkludere be: 

·Feber

· Pustevansker 

·Dårlig appetitt og vekttap 

· Betennelse i tannkjøtt og slimhinner i munnen 

· Bleke slimhinner 

·Svekket immunsystem som kan føre til sekundære sykdommer i fremfor alt luftveier og 

mage-tarmkanalen 

·Tidlig fosterdød og infertilitet 

 

Infeksjonsveier 

FeLV er mest vanlig der det er mange katter. Infiserte katter smittes hovedsakelig via spytt, f.eks. via bitt eller at de slikker hverandre. De avgir også en liten mengde virus via avføring og urin, men spytt er hovedveien for overføring. Kattunger kan bli smittet i livmoren så vel som gjennom morsmelken. 

Friske katter kan være bærere. Noen katter kan bære viruset latent i flere år, dvs. bære viruset uten å være syk eller bærer. Denne latente perioden ender enten med at katten kjemper mot viruset eller med at viruset aktiveres og katten blir en kronisk bærer. 

 

Diagnose og behandling 

For å oppdage viruset kreves det en analyse av en blodprøve. Det tar vanligvis minst 2 blodprøver, med noen måneders mellomrom, for å skille kattene som har fjernet infeksjonen fra de som har en vedvarende infeksjon. Hos katter som har en latent infeksjon, kan ikke viruset oppdages. 

Behandling er vanskelig, men det finnes nå medisin, gitt som injeksjoner under huden, som kan redusere risikoen for sykdom og for tidlig død. Det finnes også vaksiner som kan beskytte katten mot viruset. Vaksinen bør imidlertid ikke brukes for ofte da den øker risikoen for uvanlige tumorsykdommer. 

​

Feline neonatal isoerytrolyse

Katter har tre forskjellige blodtyper, A, B og AB. A er den vanligste blodtypen mens AB er svært sjelden. A er dominant over B og AB, mens AB er dominant over B. Katter med blodgruppe B har kun disposisjon for B (dermed er homozygote), mens katter med blodgruppe A også kan ha anlegg for blodgruppe AB og B. kattens ulike blodgrupper kan gi problemer i forbindelse med blodoverføringer.

​

Imidlertid er et mye mer vanlig problem forårsaket av forskjellige blodtyper katte-neonatal isoerytrolyse. Feline neonatal isoerytrolyse oppstår hvis en hunnkatt med blodtype B parres   med en hannkatt som har blodtype A og produserer kattunger med blodtype A. Katter med blodtype B danner sterke antistoffer mot blod type A, mens katter med blodtype A kun har en svak antistoffdannelse mot blodgruppe B. Disse antistoffene vil være tilstede i melken til den diegivende hunnkatten. Når kattungene dier, tas antistoffene opp av tarmen og kommer inn i blodet, hvor de begynner å angripe kattungenes røde blodlegemer, som brytes ned.

​

Blir svakere etter fødselen

Kattungene er sterke og friske når de blir født, men blir deretter gradvis svakere. Symptomene kan variere i styrke. Noen kattunger med blodgruppe A påvirkes ikke i det hele tatt, mens andre dør raskt før de utvikler symptomer. Typiske symptomer er at kattungene blir svake og ikke vil amme. Nedbrytningen av blodcellene fører til at kattungene får gulsott og urinen blir brunrød. Hos kattunger som er lettere rammet og overlever, kan halespissens vev dø (nekrose) ved en til to ukers alder. Jo tidligere symptomene dukker opp, jo dårligere er prognosen. Antistoffene kan kun absorberes av tarmen i løpet av den første dagen av kattungens liv.

Feline neonatal isoerytrolyse kan dermed unngås ved å fjerne unger med blodgruppe A fra en hunn med blodgruppe B i løpet av det første døgnet etter fødselen. Du lar dem enten avvenne fra en hunnkatt med blodtype A eller så gir du dem melkeerstatning. Etter et døgn kan ungene returneres til moren uten risiko.

​

Symptomer - da kan det være for sent

Når symptomene vises, er det vanligvis for sent å redde kattungen. Hvis du vet at hunnkatten har blodtype B og er parret med en hannkatt som har blodtype A, bør du derfor forhindre at kattungene dier i 24 timer. Hvis både far og mor har blodtype B, vil alle barna også ha blodtype B og i slike tilfeller vil det ikke være problemer med neonatal isoerytrolyse.

Hyppigheten av katter med blodtype B varierer mellom ulike raser. Blodtype B er svært sjelden hos huskatter, men er ganske vanlig hos noen katteraser. Spredningen varierer også geografisk, avhengig av hvilke linjer som er avlet. Raser hvor en stor andel av katter med blodtype B (25-50 prosent) er funnet i USA er British Shorthair, Devon Rex og Cornish Rex. Hos abyssinere, somaliere, persere og hellige burmesere ble blodtype B funnet hos 10-20 prosent av kattene som ble testet. Blodgruppe AB er enda sjeldnere enn B, men kattunger med blodgruppe AB er også utsatt for neonatal isoerytrolyse akkurat som kattunger med blodgruppe A.

Hos raser med høy frekvens av blodtype B kan det være grunn til rutinemessig å bestemme kattens blodtype før første paring. Blodgruppebestemmelse kan gjøres gjennom en serologisk test av en blodprøve. I dag er det også mulig å bestemme blodgruppe ved hjelp av en DNA-test (test av arvestoffet). Med en DNA-test er det mulig å finne ut om en katt med blodgruppe A er bærer av blodgruppe B. Det er imidlertid ikke mulig å skille mellom blodgruppe A og AB med en DNA-test. Du kan også bruke en hurtigtest for å finne ut blodgruppen direkte på tidspunktet for testen. Ulempen med hurtigtesten er at man ikke kan finne ut hvilken antistofftiter (mengde antistoffer i blodet) katten har, og det er heller ikke mulig å se om katter med blodgruppe A er bærere av blodgruppe B.

​

Handlinger

Dødelighet blant kattunger kan ikke unngås helt, men hvis du mistenker at et unormalt høyt antall kattunger dør, bør du definitivt ta affære. Du bør tenke gjennom rutinene dine når det gjelder vaksinasjoner, ormekur, hygiene og forebygging av smittespredning.

Et viktig skritt i etterforskningen er å få obdusert døde kattunger. Du kan enten kontakte veterinæren din for å få hjelp, eller du kan selv sende kattungen til obduksjon sammen med en detaljert beretning om prosessen. Det er viktig at kattungen obduseres så raskt som mulig etter at den er død for å få et godt resultat av obduksjonen. Hvis barnet er dødfødt, bør morkake og fosterhinne også sendes med. Informasjon om hvordan du går fram for å sende inn et dyr til obduksjon finner du på SVAs nettsider (www.sva.se).

Hvis du ikke sender kattungen med en gang (hvis den for eksempel dør på en fredag og risikerer å komme i posten i helgen), bør du avkjøle den til kjøleskapstemperatur så fort som mulig. Kattunger som skal obduseres bør ikke fryses, da vevet vil bli ødelagt.

​

Verdt pengene

Selv om en obduksjon kan virke dyr, kan det være vel anvendte penger hvis det fører til en løsning på problemet. Hvis du mistenker at katte-neonatal isoerytrolyse kan være årsaken til at kattunger dør, bør du finne ut hvilken blodgruppe hunnkatten har. Hvis hun har blodtype B og parres med en hannkatt med blodtype A, er årsaken til problemet sannsynligvis funnet. Du kan da gjøre tiltak slik at flere kattunger ikke dør av samme årsak igjen.

Doktor i veterinærmedisin Eva Axnér jobber ved Institutt for reproduksjon ved Institutt for kliniske vitenskaper, Fakultet for veterinærmedisin og husdyrvitenskap ved Sveriges jordbruksuniversitet i Uppsala.

​

Kilde: Agria